Fantastisk helg!

Denne helgen har vi vært på stand-up i Drammen. 3 mannfolk, en som jeg ikke husker hva heter, en amerikaner som het Steven Fletcher (eller noe i den duren..) og Hans Morten Hansen. De var fantastisk flinke - kunne skrevet maaaasssssssse om det, men det orker jeg ikke akkurat nå.. Kan bare raskt nevne at det selvfølgelig ikke gikk upåaktet hen at jeg opprinnelig er fra Sandnes.. Hans Morten Hansen er jo fra Stavanger, og forholdet mellom de to byene, og ryktet Sandnesgaukene har i Stavanger er vel viden kjent regner jeg med.. Jeg var ganske spak i stemmen og fikk gjennomgå litt. Men festlig å tenke tilbake på likevel ;o)

Mannen min og jeg, samt ene søsteren til mannen min, og mannen hennes, ga denne kvelden på Latter i Drammen og middag på Aroma India i bursdagsgave til den andre søsteren til mannen min, og hennes mann fikk også bli med på lasset. Kjempefin kveld! Formen min holdt seg til ca kl 23:30, da hadde jeg til og med fått meg et par Mojitoer for mye :o) Er så sjelden at det bare var gøy.

Ikke så gøy lenger nå som jeg sitter med smerter som ikke lindres av annet enn morfin. Er forhåpentligvis siste gang jeg har "uka" før operasjonen, så skal ikke klage. Tenk at jeg kanskje blir helt smertefri etter operasjonen! Tenk om jeg klarer å trene meg opp såpass at jeg kan begynne i jobb til sommeren! Hva med å klare å stå opp med jentene på morgenen og spise frokost sammen med dem??

Jeg er bare så positiv og glad, har endelig et mål i sikte! Jeg ser håp og fremgang. Tenk om jeg kan slutte på alle hvite og rosa tabletter!

Følger bloggene til Maren-Sofie og Regine. De har virkelig fått meg til å åpne øynene! Nå prøver jeg å se på det jeg klarer å gjøre (selv om det ikke er store tingene alltid) som små seiere, i stedet for å fokusere på de tingene jeg ikke klarer, og tenke på hvor stort nederlag det er å ikke klare det jeg ønsker. Dette er to fantastiske mennesker som blogger om sin hverdag med kreft. Regine regner med å ha uker igjen å leve, mens Maren-Sofie SKAL klare denne kampen. Dette setter ting i perspektiv for meg. Selv om jeg har vondt og sliter med daglige gjøremål, så skal jeg ikke dø av dette, det er ikke potensielt dødelig, men det er sykdommene deres. Å leve med den uvitenheten og likevel se på livet som dem gjør - det gjør noe med oss - tror jeg.